Det var en gang forts.

Da Hesten og Prinsessa hadde gått en lang stund kom de til en savanne. Det var egentlig litt skummelt, for fra savannen hørte de noen fæle brøl. "å nei, å nei" gråt hesten. Han var så redd at han skalv som en hestehov. "så så" Sa prinsessa "jeg skal passe på deg". Også gjorde hun det. Hun var litt redd hun også, men nå hadde hun jo lovet hesten at hun skulle passe på, så da fikk hun gjøre det.

Da de hadde gått litt til hørte det brølet en gang til "OÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!!" hørte de. Hesten var så redd at han nesten ville snu, men Prinsessa stoppet han. "Jeg synes ikke det høres ut som et brøl" sa hun, for hun syntes det hørtes mer ut som løvegråt. " La oss gå å undersøke" sa hun og dro i vei. Hesten som fortsatt var litt redd lusket seg forsiktig etter prinsessa.

Og der under en stor palme(er det palmer på en savanne forresten? I dette eventyret er det det i allefall:) satt en stor løve og gråt store løvetårer. "OOOOOÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, jeg er sååååå ENSOOOOOOM!" gråt han! For et sammentreff! For både hesten og prinsessa hadde jo nettopp vært ensome selv, så de visste akkurat hvordan løven hadde det.

Prinsessa og Hesten gikk bort til løven, for nå var ikke hesten redd mere. "kjære løve, vil du være med oss på eventyr?" spurte hesten. Og det ville løven. Også dro de i vei. Hesten, Prinsessa og Løven.

Kanskje møter de noen flere på sin vei?